PSSSST, PSSSST, PSOAS

Kanskje er du som meg. Kanskje er også du en slik en at en liten bemerkning, eller mangelen på den, en talende pause eller et kremt fra moren din kan sette deg helt ut av spill. Jo, jeg holder min Sadhana og arbeider med pranayama. Jeg er seks og førti år, men like fullt kan jeg fylles av en slik avmakt og vrengt raseri at det kjennes ut som alt blodet flykter fra asiktet og fester seg i en knute i nakken, hodebunnen krymper og armene blir lammet. Jeg har ikke mye å stille opp med; hun har ikke rett, faktisk tar hun dundrende feil og har gjort det i så mange år at det har blitt forsteinet som et familiebud i en grovhugget granittavle. Men hun er moren min. Jeg kan ikke dømme henne uten å fordømme meg selv. Jeg kan ikke rase ut på henne uten å se for meg de myke, bleke håndbakene hennes med synlige turkisblå blodårer som løper over dem som gåtefulle hieroglyffer som bevarer fortellingen om hele mitt opphav og oppdrag i verden.

Jeg er yogalærer, men jeg er ikke immun og i slike tilfeller skal det mer enn vekselspust til. "Pssssst", sier kroppen min. "Psssst, psssst psoas,,," var det. Under det hamrende hjertet, de stramt knyttete mavemusklene, fra lendryggen som dandert inn i og rundt bekkenet og med et godt tak rundt lårbeina, svinger denne sjelens muskel seg. Strammer seg også til når navlen knytes, men har vett og virkningskraft til å kunne gjøre noe med det.  Denne gåtefulle "sjelens muskel" mestrer det hodet glemmer gitt de rette betingelsene. Gitt bevegelse, rytme, pust og hengivelse. Som det voksne barnet jeg føler meg som, får jeg på meg skoen, dundrer ned trappen og langer ut i den lille byens snirklete gater over bakker og under berg.

Rasende først, lange sinte skritt, men etter hvert som psoasen blir stimulert blir bevegelsene mer flytende. Dette forsterker følelsen av å gjenvinne meg selv og jeg slipper hoftene fri.  Går som en karibisk kvinne. Dansende, vuggende, kjenner hver bevegelse som en kjærlig henvendelse til den jeg virkelig, virkelig er. Til meg i meg. Til mitt Sat Nam. Jeg strever ikke mer, jeg strener og skrittene lyder et variert og vakkert mantra mot asfalten som er dekket av våte høstblader. Villfafren smågrus risler og spruter, gjenleirede søleputter smatter.

Hjemme igjen kaster jeg det sinte kortet jeg hadde skrevet i søpla og takker for at moderen er så langt fra mailbar man kan komme. Jeg meg med en kopp gullmelk og lar fingrene steppdanse over tastaturet. Det slutter med en takksigelse. For psoas, for urimelige mødre som speiler oss og balanserer ting. Og for psoas en gang til.

Gjøvik 12.11.2015

Sat Nam

Huska; The Swing.

Om da jeg lærte Barnfolkyoga.

- og om huska på Nedre Hebekk.

Jeg har tilbrakt en hel del tid av mitt liv i huskestativet. Timene har nok blitt dager, uker måneder, kanskje til og med år, hvis jeg legger sammen tiden fra jeg selv var barn og den tiden jeg har hengt rundt denne upåaktede yoga- og meditasjonsplaneten med egne og andres barn.

 Det var i huskestativet jeg delte mine første guidede meditasjoner. På lekeplassen utenfor blokkene som vi hadde flyttet til, da foreldrene mine skilte seg og jeg fikk en helt ny familie av barnefolk[1]. Vi utgjorde en lett sammenrasket koloni fra hele landet, der på midten av 70tallet med blokkbyggeprosjektene som ga husly til klassereisende både på vei til og fra høyere sjiktenn de kom fra. Vi, på huskestativet, var kulturgenier i arbeiderklassekreolisering. Mens vi husken frem og tilbake, i slingrefart, lett vugging, rasende høyt og katapulterte opp i luften for å lande på gress og i grus.

I Kundalini Yogisk terminologi kan det nok oversettes i ryggflex, sufisirkler, livsnervestrekk, hjerteåpnere, nakkerullinger og egentlig hele "Basic spinal energy kriya[2]". Det kunne bli ganske lange økter og gruppeenergien var ofte dynamisk i det at vi var mange flere barn enn husker. Dette iberegnet de som foretrakk å slange seg i gresset eller lene seg mot det tykke trestativet og flise opp treverket med melketenner og negler, mens jeg fortalte.

Huskene byttet vi altså på, og vekslingene foregikk tidvis på ganske yogisk vis. Fortellingen, eller den ledede meditasjonen var det så sant jeg vet bare jeg som sto for. Vi lekte, sang, småkjeklet og ertet jo også- men det utviklet seg helt organisk en lek som ble en hel praksis. En barnfolkpraksis som de voksne ikke heftet seg ved og som også var reservert voksenfri øyeblikk. Jeg husker ikke hvordan det hele begynnte. Jeg tror nok at det var skylandskapet som trakk husken mot seg under meg på hver innpust og som jeg måtte la meg trekke bort fra på hver utpust. Det utfoldet seg eventyr der oppe som inspirerte meg og som jeg bare begynte å dele. Jeg var vant til å trøste lillesøsteren min med alle fortellingene og skrønene mine, men dette var egentlig mere skyene enn meg. Fortellingene bare ble til, inkluderte oss alle som individer og også som gruppe. Der var det skykrigere, lynhekser, måneprinser og regnbuealver, som beveget seg i landskapet. Reiser som lokket, farer som truet, lærepenger som skulle gjøres og størst av alt var kjærligheten; og den vant alltid. Det utviklet seg faste inntoninger og uttoninger, alt helt organisk, eller kanskje sfærisk.

På denne måten fikk vi barna stimulert psoas, lymfer, tarmsystem, binyrer, skjoldbruskkjertler- ja hele det nevrologiske og endokrine apparatet på måter vi ellers forbinder med yoga og mindfulness. Vi hadde en barnfolkkultur fra før, men denne praksisen føyde seg inn i den som enda et element som de voksne hverken så eller forsto. Og godt var det. Voksne blandet seg ikke så mye på 70tallet som det vi gjør nå, men jeg tør ikke tenke på hvordan dette her kunne ha blitt skrelt, analysert, vurdert og "like´t" dersom jeg hadde måttet være barnfolkmeg i facebook-alderen.[3]

Det pågikk og utfoldet seg i flere år, kanskje til prepuberteten kom og gjorde alt som skjedde i himmelen ganske privat og de sosiale gruppene mindre og mer intense. Huskestativet ble en plass for betroelser, konspirasjoner, skoleskulking, sjelegranskning og raseri.  Men det var der. Gnagemerker i treverket fra forne tider hadde fått tilskudd av nøkkelinngravde hjerter og navn. Jeg lurer på om det ikke også kom et innskudd av hatkriminalitet der en gang. Hva hatet hadde skullet uttrykke var imidlertid litt i det blå, for noen(jeg tror bestemt det var bestekompisen min) hadde sanksjonert skjendingen temmelig øyeblikkelig og nærmest spikket av kvarte stokken. Men det, er en annen historie.

Nå som jeg står på tampen av å starte Barneyogalærerutdanning[4] selv og er midt i den systematiske delen av forberedelsene til dette prosjektet, går tankene til det tidlige "barnfolket" mitt. Til min indre og til hver og en av deres indre, Guru.

Både i Barneyoga og i voksen Kundalini Yoga, toner vi inn til yogapraksisen vår med mantraet. Over hele verden, på de forskjelligste steder.

Ong Namo Guru Dev Namo

Jeg bøyer meg for min indre guru.

Jeg bøyer meg for min indre visdom

Vi avslutter også alltid praksisen med kjernemantraet, Sat Nam som vi synger tre ganger.

Sat Nam

Sat Nam

Sat Nam

Jeg er sann, eller Essensen av min sjel er sannhet.

Jeg håper vi møtes på matta, om kanskje også i huskestativet. Barnfolk er verneverdige, noen av dem er på "rødelista" og Barneyoga er ypperlig som vernemiddel! Sat Nam!

Gjøvik, 23 oktober 2015

[1] Et begrep fra min tid som norsklærer for flyktninger. Den rødglødende dissendenten Richardo fra Equador, påpekte at det var synd og skam at både mannfolk og kvinnfolk hadde et gruppenavn med den identitetsmarkøren som prefikset -folk gir. Vi utropte barna på asylmottaket til barnfolk og jeg fikk øynene opp for en helt ny kraft bak deres rettigheter.

[2] Kriya er en "oppskrift", eller et fast sett i Kundalini Yoga. Øvelser i en bestemt rekkefølge og sammenheng som har bestemte fysiske og mentale siktemål.

[3] Og med det vil jeg skyte inn det faktum at jeg skyter meg i min egen fot eller "selvrefererer som man sier i språkvitenskapen. Mine barn har tidvis vært å se i det foraet. Uten at de har bedt om det selv.

[4] Kommer til Oslo i februar 2016, hold dere oppdatert på Jaymayoga.com og Kundalini Yoga Skolen på facebook.

SÅRBARHET

Jeg erfarer mye sårbarhet på mattene mine. Barn, voksne og eldre; kvinner som menn; bærer ofte med seg en spesiell type sårbarhet som uttrykker seg på svært forskjellig vis, men som jeg like fullt opplever at har et slags felles opphav i krenkelser av selvet.

Dette autonome, unike og dyrbare selvet. Det innerste i oss som har en stemme så subtil at den kan ytre seg i alt fra et rasende og utemmelig brøl og i et hviskene sukk, på grensen til å forstumme helt og holdent.  Men den gjør det aldri. Det trenger egentlig ikke å synes utenpå en gang. Men pusten, ånden vil alltid fortelle.

Krenkelsene som selvet blir påført, enten om det er oss selv eller andre mennesker eller situasjoner som har utløst det, de blir ikke borte av seg selv. Vi kan bite ting i oss, holde det inne, rase ut i stormende utbrudd eller sakte men sikkert fortrenge. De vil alltid dreie på og kanskje også fordreie pusten, slik at all livskraft som strømmer i gjennom oss blir påvirket av det. Gjennom måten vi dreier til pusten vår på, forsøker vi å håndtere vår egen sårbarhet. Vi vil jo så ugjerne avsløre den og opplever ofte selve denne ytterst menneskelige kvaliteten i oss selv som risikabel eller uttålelig for selv og andre.  I utgangspunktet er den jo det vi er her for. For å oppleve, leve i verden med dette unike og fantastiske selvet i all sin sårbarhet og følsomhet. Hvis ikke kunne vi jo ha vært noe annet. Noe hardt, som hverken opplevet eller lot seg ta skade av livet.  Denne sårbarheten er helt nær kjernen i oss selv. Den som er livet, sannhet, eller Sat Nam som vi sier i Kundalini Yoga. Og uttrykket for den ligger i pusten, anima, ånden. Pusten lar seg fordreie slik at det leder oss mot uhelse, dis-ease og smerte. For den lar seg ikke forstumme.

Tilbake til mattene mine, og de sjeldne(rar på engelsk) og fine(rar på svensk) og underlige(rar på norsk) menneskene på dem.  Det jeg tenker på i dag og som jeg ofte opplever er den fantastiske formforvandlingen deres sårbarhet gjennomgår i yogarommet.

Ettersom "disse raringene" arbeider med sin egen pust, lemmene sine, fleksibilitet; nervesystem- arbeider de hele tiden på sitt eget innerste vesen; sitt eget Sat Nam. Og jeg er så vidunderlig heldig at jeg får dele den reisen med dem. Ikke det at de er gjennomsiktige for meg. Yoga er en svært stor del av livet mitt og jeg ser en del i uttrykkene for forvandlingen. Jeg ser følgende av den litt før og kanskje litt klarere.  Det er ikke noe hokus pokus og ikke noen plutselig hendelse, men en langsom og uhyre virksom prosess. 

Og det hele skyldes at yogaen får bringe det enkelte mennesket tilbake til seg selv og denne vakre og nødvendige sårbarheten som vi alle kommer inn med og som er så enormt sterk i sin skapekraft at den kan bevege historie og flytte fjell. Yogi Bhajan brakte Kundalini Yoga ut av reservatet i Nord-India og til vesten slik at alle som ville i hele verden skulle få kunne benytte seg av denne teknologien for å komme nærmere sitt eget Sat Nam og sitt eget høyeste potensiale. I går hadde yogiji bursdag og jeg er dypt takknemlig for alt hva Kundalini Yoga har betydd for meg og gleder meg over og til resten. Og dere er så enormt velkomne som reisefølge.

                                                                                   Sat Nam.

                                             Vulnerability

I sense a lot of vulnerability on my yoga mats. Children, adults and seniors, women and men a like; they often carry with them a sort of vulnerability that may express itself differently, but that seem to me to have a common up spring in a form of infringement of the self.

This autonomous and precious self, the I, as in I am. The inner most, with a voice so subtle that it expresses it self in a range from the furious roar to a whispering sigh, on the verge of being silenced completely. Though it never does. Barely visible, but the breath will always tell.

Infringements, self inflicted or not, never disappears by it self. We can seem to be swallowing them, hold it, furiously rage them out or slowly deny their existence. They will always surface. They will swivel, they will distort the breath, affecting our prana our life force. Through our conscious and our unaware swivelling of the breath, we try to manage our own vulnerability. As we rather not let it show and often seem to regard this very human, maybe all too human; quality as as hazardous, inappropriate or even shameful. Our vulnerability. To me it seems to be closely related to why we are here at all. To experience, to live this unique and fantastic I, in all its vulnerability and sensitivity. We could just as well have been something else. Something hard, something maintenance free that did not hesitate, break or flaw. This vulnerability is our core quality, closely related to our Sat Nam, as we say in Kundalini yogic. It expresses itself in the breath, in the anima, the spirit. As breath it is distortable to the point that it leads to dis-ease and suffering. Because it can not be silenced. Not in this life, if any.

Back on my mats and the rare(as in all three languages; English, unique/Norwegian, strange/ Swedish, kind) people on them. My contemplation today is the remarkable metamorphosis of their vulnerability in the yoga room.

As they work their breath, their limbs, their flexibility; the nervous system- they constantly work their inner being; their Sat Nam("Truth is my identity"). I am so wonderfully privileged to be let to observe and experience their journey. Not that they are transparent to me. Yoga is a major part of my life and I connect to some of the expressions of their changes, maybe a little clearer or/and earlier, but there is now sudden revelation, no quick fix no hocus pocus. It is a thororughly and extremely effective process.

And all because of yoga and its capability of bringing the me back to I, to this outstandingly beautiful vulnerability that we brought with us in to this world, so strong in its creativity that it will change history and move mountains. Yogi Bhajan liberated Kundalini Yoga from its reserve in the northern India and brought it to the Occident for the world to experience and enjoy. This technology with the power to resume, restore and renew and bring us closer to our own Sat Nam, our own true potential. Yesterday was Yogigijs birthday and I am so sincerely grateful for everything that Kundalini Yoga has meant to me and I look forward to all the rest of this experience. And you all; you are so very welcome as traveling companions.

                                                                            Sat Nam

Gjøvik 27.08.2015