PSSSST, PSSSST, PSOAS

Kanskje er du som meg. Kanskje er også du en slik en at en liten bemerkning, eller mangelen på den, en talende pause eller et kremt fra moren din kan sette deg helt ut av spill. Jo, jeg holder min Sadhana og arbeider med pranayama. Jeg er seks og førti år, men like fullt kan jeg fylles av en slik avmakt og vrengt raseri at det kjennes ut som alt blodet flykter fra asiktet og fester seg i en knute i nakken, hodebunnen krymper og armene blir lammet. Jeg har ikke mye å stille opp med; hun har ikke rett, faktisk tar hun dundrende feil og har gjort det i så mange år at det har blitt forsteinet som et familiebud i en grovhugget granittavle. Men hun er moren min. Jeg kan ikke dømme henne uten å fordømme meg selv. Jeg kan ikke rase ut på henne uten å se for meg de myke, bleke håndbakene hennes med synlige turkisblå blodårer som løper over dem som gåtefulle hieroglyffer som bevarer fortellingen om hele mitt opphav og oppdrag i verden.

Jeg er yogalærer, men jeg er ikke immun og i slike tilfeller skal det mer enn vekselspust til. "Pssssst", sier kroppen min. "Psssst, psssst psoas,,," var det. Under det hamrende hjertet, de stramt knyttete mavemusklene, fra lendryggen som dandert inn i og rundt bekkenet og med et godt tak rundt lårbeina, svinger denne sjelens muskel seg. Strammer seg også til når navlen knytes, men har vett og virkningskraft til å kunne gjøre noe med det.  Denne gåtefulle "sjelens muskel" mestrer det hodet glemmer gitt de rette betingelsene. Gitt bevegelse, rytme, pust og hengivelse. Som det voksne barnet jeg føler meg som, får jeg på meg skoen, dundrer ned trappen og langer ut i den lille byens snirklete gater over bakker og under berg.

Rasende først, lange sinte skritt, men etter hvert som psoasen blir stimulert blir bevegelsene mer flytende. Dette forsterker følelsen av å gjenvinne meg selv og jeg slipper hoftene fri.  Går som en karibisk kvinne. Dansende, vuggende, kjenner hver bevegelse som en kjærlig henvendelse til den jeg virkelig, virkelig er. Til meg i meg. Til mitt Sat Nam. Jeg strever ikke mer, jeg strener og skrittene lyder et variert og vakkert mantra mot asfalten som er dekket av våte høstblader. Villfafren smågrus risler og spruter, gjenleirede søleputter smatter.

Hjemme igjen kaster jeg det sinte kortet jeg hadde skrevet i søpla og takker for at moderen er så langt fra mailbar man kan komme. Jeg meg med en kopp gullmelk og lar fingrene steppdanse over tastaturet. Det slutter med en takksigelse. For psoas, for urimelige mødre som speiler oss og balanserer ting. Og for psoas en gang til.

Gjøvik 12.11.2015

Sat Nam

Huska; The Swing.

Om da jeg lærte Barnfolkyoga.

- og om huska på Nedre Hebekk.

Jeg har tilbrakt en hel del tid av mitt liv i huskestativet. Timene har nok blitt dager, uker måneder, kanskje til og med år, hvis jeg legger sammen tiden fra jeg selv var barn og den tiden jeg har hengt rundt denne upåaktede yoga- og meditasjonsplaneten med egne og andres barn.

 Det var i huskestativet jeg delte mine første guidede meditasjoner. På lekeplassen utenfor blokkene som vi hadde flyttet til, da foreldrene mine skilte seg og jeg fikk en helt ny familie av barnefolk[1]. Vi utgjorde en lett sammenrasket koloni fra hele landet, der på midten av 70tallet med blokkbyggeprosjektene som ga husly til klassereisende både på vei til og fra høyere sjiktenn de kom fra. Vi, på huskestativet, var kulturgenier i arbeiderklassekreolisering. Mens vi husken frem og tilbake, i slingrefart, lett vugging, rasende høyt og katapulterte opp i luften for å lande på gress og i grus.

I Kundalini Yogisk terminologi kan det nok oversettes i ryggflex, sufisirkler, livsnervestrekk, hjerteåpnere, nakkerullinger og egentlig hele "Basic spinal energy kriya[2]". Det kunne bli ganske lange økter og gruppeenergien var ofte dynamisk i det at vi var mange flere barn enn husker. Dette iberegnet de som foretrakk å slange seg i gresset eller lene seg mot det tykke trestativet og flise opp treverket med melketenner og negler, mens jeg fortalte.

Huskene byttet vi altså på, og vekslingene foregikk tidvis på ganske yogisk vis. Fortellingen, eller den ledede meditasjonen var det så sant jeg vet bare jeg som sto for. Vi lekte, sang, småkjeklet og ertet jo også- men det utviklet seg helt organisk en lek som ble en hel praksis. En barnfolkpraksis som de voksne ikke heftet seg ved og som også var reservert voksenfri øyeblikk. Jeg husker ikke hvordan det hele begynnte. Jeg tror nok at det var skylandskapet som trakk husken mot seg under meg på hver innpust og som jeg måtte la meg trekke bort fra på hver utpust. Det utfoldet seg eventyr der oppe som inspirerte meg og som jeg bare begynte å dele. Jeg var vant til å trøste lillesøsteren min med alle fortellingene og skrønene mine, men dette var egentlig mere skyene enn meg. Fortellingene bare ble til, inkluderte oss alle som individer og også som gruppe. Der var det skykrigere, lynhekser, måneprinser og regnbuealver, som beveget seg i landskapet. Reiser som lokket, farer som truet, lærepenger som skulle gjøres og størst av alt var kjærligheten; og den vant alltid. Det utviklet seg faste inntoninger og uttoninger, alt helt organisk, eller kanskje sfærisk.

På denne måten fikk vi barna stimulert psoas, lymfer, tarmsystem, binyrer, skjoldbruskkjertler- ja hele det nevrologiske og endokrine apparatet på måter vi ellers forbinder med yoga og mindfulness. Vi hadde en barnfolkkultur fra før, men denne praksisen føyde seg inn i den som enda et element som de voksne hverken så eller forsto. Og godt var det. Voksne blandet seg ikke så mye på 70tallet som det vi gjør nå, men jeg tør ikke tenke på hvordan dette her kunne ha blitt skrelt, analysert, vurdert og "like´t" dersom jeg hadde måttet være barnfolkmeg i facebook-alderen.[3]

Det pågikk og utfoldet seg i flere år, kanskje til prepuberteten kom og gjorde alt som skjedde i himmelen ganske privat og de sosiale gruppene mindre og mer intense. Huskestativet ble en plass for betroelser, konspirasjoner, skoleskulking, sjelegranskning og raseri.  Men det var der. Gnagemerker i treverket fra forne tider hadde fått tilskudd av nøkkelinngravde hjerter og navn. Jeg lurer på om det ikke også kom et innskudd av hatkriminalitet der en gang. Hva hatet hadde skullet uttrykke var imidlertid litt i det blå, for noen(jeg tror bestemt det var bestekompisen min) hadde sanksjonert skjendingen temmelig øyeblikkelig og nærmest spikket av kvarte stokken. Men det, er en annen historie.

Nå som jeg står på tampen av å starte Barneyogalærerutdanning[4] selv og er midt i den systematiske delen av forberedelsene til dette prosjektet, går tankene til det tidlige "barnfolket" mitt. Til min indre og til hver og en av deres indre, Guru.

Både i Barneyoga og i voksen Kundalini Yoga, toner vi inn til yogapraksisen vår med mantraet. Over hele verden, på de forskjelligste steder.

Ong Namo Guru Dev Namo

Jeg bøyer meg for min indre guru.

Jeg bøyer meg for min indre visdom

Vi avslutter også alltid praksisen med kjernemantraet, Sat Nam som vi synger tre ganger.

Sat Nam

Sat Nam

Sat Nam

Jeg er sann, eller Essensen av min sjel er sannhet.

Jeg håper vi møtes på matta, om kanskje også i huskestativet. Barnfolk er verneverdige, noen av dem er på "rødelista" og Barneyoga er ypperlig som vernemiddel! Sat Nam!

Gjøvik, 23 oktober 2015

[1] Et begrep fra min tid som norsklærer for flyktninger. Den rødglødende dissendenten Richardo fra Equador, påpekte at det var synd og skam at både mannfolk og kvinnfolk hadde et gruppenavn med den identitetsmarkøren som prefikset -folk gir. Vi utropte barna på asylmottaket til barnfolk og jeg fikk øynene opp for en helt ny kraft bak deres rettigheter.

[2] Kriya er en "oppskrift", eller et fast sett i Kundalini Yoga. Øvelser i en bestemt rekkefølge og sammenheng som har bestemte fysiske og mentale siktemål.

[3] Og med det vil jeg skyte inn det faktum at jeg skyter meg i min egen fot eller "selvrefererer som man sier i språkvitenskapen. Mine barn har tidvis vært å se i det foraet. Uten at de har bedt om det selv.

[4] Kommer til Oslo i februar 2016, hold dere oppdatert på Jaymayoga.com og Kundalini Yoga Skolen på facebook.