Jeg hadde måkt meg vei gjennom natten og morgenens snøfall. Hele veien frem til postkassen som også hadde fått en raus og kritthvit hatt. Jeg løftet lokket og klemte hatten paddeflat mot trestakittet som den grønne postkassen var festet til. Registrerte med barnslig glede avtrykket som dannet seg fra navnskiltet i snøen og kikket ned. Dyttet den svette og snøvåte lua bakover fra pannen, så den ikke skulle ramle ned og dekke til det som lå i kassen.

Det var bestemorbrev. Med Mamma Mias skjelvende håndskrift som en gang så stilig hadde signert designerplansjer og markedsføringsoppslag. Jeg så henne for meg der hun satt på sykehjemmet mellom hauger av gamle ukeblader, tomme sjokoladeesker og en ex-primadonnas hoardingrekvisitter. Hvordan hun ristet på hodet for å forsøke å vri frem en måte brevet hun hadde skrevet kunne finne fram til barnebarnet på Gjøvik.

Gud velsigne det norske postverket! Denne nøtta er ikke knekket av noen datamaskin, tenkte jeg og smilte varmt til den sammenklemte konvolutten.

Vi har aldri hatt noe A4 forhold til posten i vår familie. Søsteren min og jeg ble mer eller mindre oppdratt mellom de haugene(de bugnet seg aldeles ikke frem som noe resultat av Mamma Mias aldringsprosess) og formidlingsbehovet hennes har alltid vært mye større enn tilgangen på konvolutter, frimerker og presise adresseangivelser. Hva skal man med slikt når man kan legge det åtte siders manuskriptet til Allers, Norsk Ukeblad eller Banksjefen for den saks skyld i en tom strømpebuksekartong, skrive på en kreativ beskrivelse av hvor adressaten holder til eller for den saks skyld hvem han eller hun måtte være, knyte det inn i en gjennomsiktig plastpose sammen med en mer eller mindre passende sum mynter og sende det med et barn eller en besøkende med beskjed om å legge det i postkassen.

Legge?! Det var ikke rent sjelden det gikk hull på posen akkurat i det vi var i ferd med å lykkes i å få klemt den inn i den smale sprekken. Jeg kan formelig lukte metallduften fra fingrene etter strevet med stappe Mamma Mias kommunikasjonsbehov inn i den røde kassa.

Vi var nok de eneste på Ski som fikk personlige brev fra postmesteren. Mamma Mia klukklo, la en sten hun hadde malt et morsomt ansikt på med gulltusj i lommen og tok det med ned til postkontoret og forærte det til postsjefen som brevvekt til skrivebordet hans. Etter som jeg ble eldre ble det noe av selvaktelsesprosjektet mitt å strukturere Mamma Mias korrenspondanse; kjøpe konvolutter, frimerker for pengene som lå litt her og der rundt i huset og finne frem korrekt adresse. I hvert fall dersom mottageren var noen som kjente meg.

Da jeg temmelig tidlig flytte hjemmefra og oppdraget måtte tas over av min knappe to år yngre søster forsto jeg at jeg kunne ha spart meg mange av dem. Pausen hadde i hvert fall blitt kort for detektivene på Ski Postkontor. Lillesøster hadde et desperat kontaktbehov, jeg et desperat behov for å distansere meg fra haugene og hoardingmunterhet. Den dårlige samvittigheten over å ikke være der for henne satt likevel i nakken og mellom skulderbladene mine. Vi hadde ikke telefon hjemme, det var 1985 og langt unna Messenger og Facebook.

En dag fikk vi et kort i postkassen, samboeren min og jeg. I adressefeltet sto det:

«An-Magritt Seeland som bor hos en som heter Rune Linnerud ved Sinsentrikken i Oslo.»

I kortet sto det:

«Anne Mittet-mitt. Kom hjem! Jeg håper du har det bra, men jeg føler meg så alene.»

Jeg ser for meg postkontordetektivene. Jeg hadde ikke meldt flytting, Rune hadde som nevnt ikke telefon. Jeg tror de måtte ha gitt dette arbeidet prioritet for da jeg låste opp døren på Ski viste det seg at det ikke hadde ikke gått mer enn halvannen uke siden hun hadde sendt det. Hemningsløst overfrankert og i full tillit til at jeg ville komme.

I yogaterapeutisk sammenheng har jeg tre grunnleggende perspektiver jeg struktutrerer forslag til helsefremmende livsstilsendringer ut i fra. Det, enten om det gjelder det fysiske eller sjelelige; for også den Berlinmuren har fallt. Kropp, sinn og sjel er det samme og perspektivene vi går ut i fra er rytme, relasjon og bevegelse i aller videste forstand.

Det er nå 33 år siden jeg fikk kortet fra lillesøsteren min. Brevet fra Mamma Mia ligger klart på kjøkkenbordet slik at minstemann i familien skal få åpne det selv når han kommer fra skolen. Velsignet være henne for å være en tasteignorant kommunikasjonsdinosaur i livet hans. For å minne han på hva relasjonen deres er verdt i de anstrengelsene hun faktisk gjør seg for å nå ham. Jeg tror jeg har noen dinosaurbrev selv å skrive i dag.