Bak senkede øyelokk ser jeg det tydelig.

Lyset.

Den skinnende klare, men skjøre lysstripen som jeg fornemmer stråle ut fra pannen min, nå som jeg har lagt til rette for den.

Jeg har buktet og lirket det åpent, dette hele pusterommet som kroppen min er.

Med øvelser og mellomrom som lar forløsningen bre seg igjennom marg og bein, organer og vev.

Trukket og fylt meg med livskraft.

Avvæpnet mentale filmspoler med inneholdt pust i full kroppslig avspenning.

Latt det forgjengelig, flyktige oppløse seg.

Fordufte, båret på utpusten.

Som på et flygende teppe av et dypt sukk.

Tanken er tom for alt annet enn dette ene.

Null.

Jeg lar det stråle ut.

Null.

Det hellige tallet.

Den fullendte sirkelen.

Alt og ingen ting.

Tidløs.

Sann.

Den «skrivende stund» følger morgenpraksisen min som ringer i vann.

Ut fra denne klare dråpen av fred.

Jeg lar linjer og ord få flomme ut over papiret, formidler og forbinder overgangen.

Det blir som Kurt Vonnegut sier i «Slaktehus 5».

Everything is nothing with a twist.

Eller med Karl Marx i «Det kommunistiske manifest»

All that is solid melts into air.

Ingenting blir til allting og en litt skrudd evighet, for jeg lever jo også i denne lineære tiden.

Som tar til, igjen og igjen. Jeg har skrevet meg gjennom overgangen og flyttet fokus. Fra dette tredje øyet som ser lyset til de to som ser kontrastene, vinklene, dimensjonert dybde og bringer frem tegn for sinnet til avkoding.

Om jeg kaller det Anja chakra, hypothalamus, epifysen eller det tredje øyet vil jeg likefullt bære dette gåtefulle halvåpne vinduet mellom det evige og det forgjengelige med meg i gjennom dagen.

I nød og lyst kan jeg lukke de to, trekke et sukk og vende sinn og syn inn mot dette ene.

Der jeg fornemmer jeg lyset, det virkeligste lyset. Det vi bringer med oss inn i, har ved oss i gjennom og forenes med i slutten av dette livet.

Om noen dager skal jeg være med min bestevenn når hun skal ta farvel med sin mor. Slik hun for en stund siden var ved min side da jeg fulgte min til graven. De sier ved unnfangelsen blir vi inkarnert i våre mødre og når de dør blir de forbundet med livet i oss. Fra pust til pust.